Straff som endrer – også for forvaringsdømte

Av Lise Sannerud, direktør i Kriminalomsorgen.

Gjennom NRK-serien Leo og de farlige har offentligheten fått et unikt innblikk i hva forvaringsstraff faktisk innebærer. Forvaring skiller seg fra ordinær fengselsstraff ved at den kan forlenges så lenge det vurderes som nødvendig for å beskytte allmennheten mot ny alvorlig kriminalitet, og kan i prinsippet vare livet ut. Kriminalomsorgen og andre involverte samfunnsaktører har derfor et stort ansvar for å legge til rette for at den enkelte domfelte får en reell mulighet til å endre seg. 

Serien viser hvor krevende det er å håndtere denne gruppen innsatte, eksempelvis hva gjelder behov for bemanning, byggmessige forhold og straffens innhold. Den gir også viktig innsikt i hvorfor slik straff idømmes. Samtidig blir vi minnet på at forvaringsstraffen ikke bare handler om å holde personer bak lås og slå – den handler i høyeste grad også om å gi en mulighet til endring. 

Kriminalomsorgen har i dag ikke et tilstrekkelig antall forvaringsplasser for å ivareta behovet. 

Som følge av dette, må forvaringsdømte i noen tilfeller innsettes i ordinære fengselsplasser i påvente av ledig plass. I august 2024 var det 13 forvaringsdømte som ventet på å få plass i en forvaringsavdeling. Kriminalomsorgsdirektoratet jobber med å etablere flere forvaringsplasser på både høyt og lavt sikkerhetsnivå i årene fremover. Dessverre er det slik at å øke antall forvaringsplasser innenfor kriminalomsorgens egen budsjettramme er meget krevende, og vil ta tid. 

Fra 2002 til 2022 ble 335 personer dømt til forvaring. I dag er det rundt 140 som soner en slik dom, hvorav omtrent fem prosent er kvinner. Selv om dette utgjør en betydelig mengde enkeltindivider, er det en liten gruppe i forhold til den totale fengselspopulasjonen på rundt 3000 innsatte, pluss omkring 2500 domfelte som gjennomfører straff i samfunnet. Til tross for størrelsen, krever altså forvaringsdømte svært omfattende ressurser på grunn av kompleksiteten i straffegjennomføringen.

I kriminalomsorgen jobber vi hver dag for å sikre at samfunnet er trygt fra de som har begått alvorlige straffbare handlinger, og at hensynet til både ofre, pårørende og etterlatte ivaretas. Samtidig skal vi legge til rette for at den enkelte domfelte får en reell mulighet til å endre seg.

Dette gjelder også de forvaringsdømte – personer som har begått de mest alvorlige forbrytelsene og som samfunnet kanskje frykter mest. For å lykkes med dette, trenger vi et differensiert tilbud som inkluderer forvaringsplasser på både høyt og lavt sikkerhetsnivå, samt overgangsboliger. Vi må ha flere utslusingsplasser tilgjengelig, der forvaringsdømte kan prøve seg under friere forhold, men hvor sikkerheten samtidig er ivaretatt. Og om noen skulle være i tvil: veien dit fordrer gode endringsarenaer der den innsatte kan få mulighet til å jobbe med å endre risikofaktorer. 

Vi er dessuten helt avhengige av et tett samarbeid med helsetjenester og psykiatri, kommuner og frivillige organisasjoner for å tilby en helhetlig rehabilitering. Og sist, men ikke minst, er det nødvendig med et oppdatert regelverk som sikrer at fornærmede og pårørende blir ivaretatt, blant annet gjennom varsling når en domfelt prøveløslates.

Det er viktig for meg å løfte frem innsatsen til våre ansatte, og i denne anledning spesielt de som hver dag jobber med noen av de mest krevende domfelte i Norge. Våre ansatte er i mange tilfeller de første stabile og trygge relasjonene disse menneskene har hatt. De skaper struktur og trygghet, og det er gjennom deres dedikasjon at vi kan legge til rette for endring. Det er en krevende oppgave, og vi vet at den kan ha en enorm betydning. Fremover trenger kriminalomsorgen enda flere kompetente ansatte. Og de ansatte trenger en trygg og meningsfull arbeidshverdag. 

En stor utfordring i vårt arbeid er å håndtere de forvaringsdømte som sliter med alvorlige psykiske lidelser. Noen er så syke at fengselsoppholdet forverrer tilstanden deres, noe som gjør det enda vanskeligere å følge vår visjon om "straff som endrer." Det er derfor avgjørende at vi har et tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Behovet for flere døgnplasser i psykiatrien er prekært. For disse personene må vi sikre behandling som faktisk kan bidra til bedring og mulighet for endring.

Kvinnelige forvaringsdomfelte mangler i enda større grad dedikerte avdelinger, og de har ofte langt større utfordringer knyttet til psykisk helse og lav fungering. Flere av disse kvinnene har begrenset endringspotensial, og vi må spørre oss: Hva gjør vi med de som ikke responderer på de eksisterende tiltakene? 

Vårt fremste ansvar i arbeidet med de som er dømt for de mest alvorlige forholdene, er å beskytte samfunnet mot ny, alvorlig kriminalitet. Forvaringsstraffen er et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Noen hevder at de forvaringsdømte aldri bør slippes fri, men det er viktig å understreke at vurderingene om prøveløslatelse alltid er gjenstand for grundige prosesser. De skjer i tett samarbeid med sakkyndige, påtalemyndigheten og ofte domstolene, og tar alltid hensyn til samfunnets sikkerhet.

Vi i kriminalomsorgen tror på menneskets evne til endring, men vi vet at endring krever innsats – både fra den domfelte selv og fra de som jobber med dem. For å gi de forvaringsdømte en reell mulighet til rehabilitering, må vi sikre at de nødvendige endringsarenaene er på plass. Dette innebærer at kriminalomsorgen må ha tilgang til tilstrekkelige ressurser, flere forvaringsplasser på alle sikkerhetsnivåer, og et godt samarbeid med kommuner og helsevesenet.

I Røde Kors-rapporten Samfunnsøkonomiske gevinster ved redusert tilbakefall til kriminalitet fremgår det at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene av kriminalitet anslås til 144 milliarder kroner årlig. Når vi gir forvaringsdømte og andre som gjennomfører straff en reell mulighet til endring, er det med andre ord ikke bare en god investering i befolkningens sikkerhet, det er i høyeste grad god samfunnsøkonomi. 

TV-serien er tilgjengelig via NRKs nettsider - https://tv.nrk.no/serie/leo-og-de-farlige