Forvaring

Lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annen forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet. Det må også være en nærliggende fare for at han eller hun på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse.

Forvaringsordningens formål er først og fremst å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side. Samfunnsbeskyttelsen forutsettes ivaretatt ved at den forvaringsdømte endrer adferd og dyktiggjøres for et liv utenfor fengsel. Reaksjonen er den eneste straffen som er tidsubestemt, men retten skal likevel fastsette en tidsramme for forvaringen.

Det utmåles vanligvis en minstetid, og løslatelse kan ikke skje før minstetiden er utholdt. Løslatelse forutsetter at det ikke lenger er en nærliggende fare for at han eller hun på ny vil begå en slik alvorlig forbrytelse.

Den forvaringsdømte kan vurderes på nytt når forvaringstiden utløper. Hvis domstolen konkluderer med at gjentagelsesfaren er til stede, kan rammen forlenges med inntil fem år av gangen. Det er ingen øvre grense for forvaring, slik at straffen kan vare livet ut.

Forvaringsstraffen forutsettes å skulle gjennomføres mer individuelt tilrettelagt enn annen straff. Forvaringsdømte skal derfor settes inn i et fengsel eller en avdeling som er særskilt tilrettelagt for dette. Vedkommende skal som hovedregel ikke plasseres sammen med domfelte som ikke er idømt forvaring. 

Domfelte kan overføres til vanlig fengsel (høyt sikkerhetsnivå) etter at soningen er påbegynt. Overføring til vanlig fengsel krever i utgangspunktet samtykke fra domfelte. Dersom domfelte samtykker, er det tilstrekkelig at «det er grunn til å tro at domfeltes hans spesielle behov vil bli best ivaretatt slik», (jf. straffegjennomføringslovens § 7 første ledd.)

Forvaringsdømte kan også overføres til vanlig fengsel (lavere sikkerhetsnivå) som ledd i progresjon frem mot planlagt løslatelse. Overføring skal ikke besluttes dersom hensynet til sikkerheten er til hinder for det eller det er grunn til å tro at den forvaringsdømte vil unndra seg straffegjennomføringen. Det samme gjelder dersom allmennpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler imot det. Dersom det i dommen er fastsatt en minstetid for forvaringen, skal overføring ikke finne sted før minst 2/3 av minstetiden er gjennomført i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Forvaring kan ikke gjennomføres utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven § 16.

Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten.

En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov. Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner.

Tiltak som adferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner.

Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.

Forvaring er den eneste av straffereaksjonene som er tidsubestemt, men retten skal likevel fastsette en tidsramme for forvaringen. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 15 år og kan ikke overstige 21 år. 

Forvaringsstraffens tidsubestemte element består i at retten, etter begjæring fra påtalemyndigheten, kan forlenge tidsrammen med inntil fem år om gangen. Dom på forlengelse innebærer at det fortsatt vurderes å være fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Det er ingen øvre grense for hvor mange ganger tidsrammen kan forlenges, slik at straffen i prinsippet kan vare livet ut.

I dom på forvaring bør det også fastsettes en minstetid som ikke kan overstige ti år. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, kan den forvaringsdømte ikke løslates på prøve før etter utholdt minstetid. Eventuell fastsatt minstetid får også betydning for når domfelte tidligst kan innvilges permisjon, overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå, overgangsbolig eller frigang.

Den domfelte kan løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år. Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Retten kan sette flere vilkår ved prøveløslatelse, blant annet at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen eller at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Slikt vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Statlig finansiert prøveløslatelse er et vilkår som retten kan sette ved prøveløslatelse fra en forvaringsdom. Dette innebærer at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Slik vilkår kan bare settes dersom særlige grunner tilsier det. Særlige grunner vil foreligger når: 

• den domfelte ellers ikke vil kunne prøveløslates
• en prøveløslatelse på slike vilkår anses bedre for den domfelte enn fortsatt opphold i forvaringsavdeling under kriminalomsorgen
• det er utsikt til at den løslatte i løpet av prøvetiden kan vende tilbake til et liv i frihet.

Målgruppe 

• Hovedsakelig tilregnelige forvaringsdømte med psykisk utviklingshemming
• Forvaringsdømte med rusmisbruk og/eller lettere psykiske lidelser
• Forvaringsdømte som har en reell mulighet til å kunne mestre et liv i frihet i løpet av perioden
• Krav om progresjonsopplegg
• Varetektssurrogat

Institusjon eller kommunens utgifter til den forvaringsdømtes institusjonsopphold dekkes i sin helhet av staten. Kriminalomsorgen region nord har det nasjonale ansvaret for ordningen.