Amerikanske fengselsansatte gjester Norge på jakt etter en ny normal

I et møterom på Romerike fengsel, Ullersmo, står teamleder Sondre Forbregd foran en forsamling på rundt 30 personer. De er alle ansatt i ulike deler av fengselsvesenet på forskjellige steder langs den amerikanske vestkysten, og nå er de lutter øre.

Forbregd forteller om hverdagen sin – både hvordan den er nå og hvordan den var før han i august 2019 påtok seg en ikke så rent lite krevende oppgave i fengselet: Å definere hva som burde være den nye normalen i arbeidet med isolasjon, og å finne ut hvordan man skulle komme dit.

– Fengselsledelsen hadde den gang mottatt en rapport som konkluderte med at vi måtte redusere bruken av isolasjon, bli flinkere til å forebygge selvmord blant de ansatte, og finne bedre måter å ivareta potensielt voldelige innsatte. På det tidspunktet kunne det tidvis skje opptil flere ganger i uka at ansatte ble angrepet av en innsatt, og det var på ingen måte en holdbar normal, forteller han.

Arbeidet ville bety å ta for seg prosessene med de aller farligste og mest krevende innsatte i fengselet, og oppgaven ble enda mer krevende av at sjefen ikke kunne tilføre arbeidet noen som helst slags ekstra ressurser. Det hjalp heller ikke at mange av kollegene hans trodde lite på at initiativet kunne bære frukter.

I Norge sitter litt over femti personer pr. 100.000 innbyggere i fengsel. Tilsvarende tall for USA er mer enn 650 – høyere enn noe annet vestlig land, og rundt 13 ganger høyere enn i Norge. Når innsatte slippes fri, er nær 44 prosent av dem tilbake i fengsel før det har gått ett år.

Amerikanske fengsler er proppfulle, med svært krevende forhold for både innsatte og ansatte. Likevel er det begrenset vilje til å gjøre forandringer – de politiske strømningene i USA handler mer om å være «tough on crime» enn om å rehabilitere mennesker.

Én av dem som følger svært nøye med på det Forbregd sier, er James Hill (bildet), som siden november 2022 har vært fungerende fengselssjef ved Richard Jay Donovan Correctional Facility i Sør-California. Dette fengselet har alene omtrent like mange innsatte som vi har i hele Norge.

– I mitt fengsel rundet vi nettopp tusen «staff assaults» i 2023, og vi er ikke engang kommet til midten av november. Én sak er at slike hendelser er arbeidskrevende administrativt, men det viktigste er at det øker stressnivået for alle parter. Det gjør at både ansatte og innsatte føler seg utrygge. Alt jeg kan gjøre for å få færre slike hendelser er derfor interessant for meg, sier han.

Hans fengsel er ikke enestående i den forstand at utrygghet oppleves som et gjennomgående tema. I enkelte delstater lever rundt hver tredje fengselsansatte med post-traumatisk stressyndrom, og gjennomsnittlig levealder – ikke hvor lenge de står i arbeid, men hvor gamle de rekker å bli før de dør – er nå helt nede i 58 år. Det er en normal som de færreste vil oppleve som bærekraftig.

Det Forbregd gjorde i Romerike fengsel, var å opprette et aktivitetsteam som konsentrerte seg blant annet om de mest krevende innsatte.

– Hele teamet er veldig årvåkne for hva som skjer rundt på enheten. Det kan for eksempel hende at det plutselig kommer en ny innsatt med store utfordringer, enten det er om han har vært isolert lenge, har utvist vanskelig atferd i arresten eller har store psykiske problemer. Teamet plukker opp det de kan av advarsler, meldinger, faresignaler eller andre ting om sånne innsatte, og så tar de utgangspunkt i det når de kartlegger omfanget, lager planer og følger med på utviklingen, forteller han.

Det betyr blant annet at de på daglig basis gjør vurderinger av sinnsstemningen deres og hvilken risiko de representerer. Sammen med det de har tilgjengelig av helseressurser, lager de kort- og langsiktige strategier for å redusere den risikoen. Når et makkerteam kommer på jobb, setter de seg så ned og planlegger dagen, både fastlagte aktiviteter og mer spontane tiltak, med disse strategiene i mente.

– Da vi startet, fantes det allerede tilsvarende team og initiativer i flere norske fengsler som vi kunne hente inspirasjon og metodikk fra. Vi trengte dermed ikke starte på null. Nå har vi bare hatt tre slike hendelser siden programmet startet. Og sykefraværet for de ansatte på aktivitetsteamet er faktisk langt lavere enn for resten av staben, sier Forbregd, som nå er i gang med å overføre ansvaret for teamet til en medarbeider.

Gruppen får en omvisning gjennom ulike områder – gartneriet, sløyden, felleskjøkkenet, eller for den saks skyld dagligvarebutikken, hvor de innsatte har anledning til å handle en gang i uka. Alt sammen ligger tett opp mot den nye normalen som venter på utsiden, og amerikanerne ser ut til å være enig i at dette er en god måte å forberede de innsatte på den overgangen.

De fleste mener likevel at det er langt frem til at deres fengsel kunne vist innsatte den samme tilliten. Noen biter seg merke i at enkelte får sitte med sakser og knipetenger som de bruker til håndarbeid. Andre kommenterer at for eksempel stekespader som ligger løst i en kjøkkenskuff lett kunne vært omgjort til stikkvåpen.

– Vi har også innsatte som holdes langt unna både saks og kniv, og da må vi naturligvis tilpasse soningsforholdene deretter. Men de fleste av dem skal ut en dag, i et samfunn som forventer at de kan håndtere sånt uten å skade seg selv eller andre. For at de skal kunne klare å venne seg til det… kall det «ansvaret», må vi klare å lage et system som gjør det normalt, sier Forbregd.

– Jeg sier ikke med dette at alt er perfekt i norske fengsler. Vi ser mange utfordringer og utviklingstrekk som ikke er sånn vi helst vil ha dem. Men vi gjør det beste ut av det vi har – og så lærer vi av andre der vi kan, sier han.

Amerikanernes besøk til norske fengsler er arrangert og finansiert gjennom et amerikansk program kalt Amend. Én del av dette programmet består av at norske fengselsansatte fungerer som trenere og mentorer for sine amerikanske kolleger, og i den forbindelse har norske fengselsansatte også besøkt fengsler i USA for å opparbeide seg førstehånds forståelse for forholdene der. Forbregd har vært på slike besøk og har dermed lært mye om arbeidshverdagen til dem han snakker til.

– I USA ble jeg blant annet imponert over hvordan de jobber med etterretning. De prioriterer det mye høyere enn vi gjør i Norge, og det gjør dem i stand til å være mye mer målrettet når de kontrollerer og gjør visitasjoner. På den måten kan de ta flere av dem som gjør noe galt, og «plager» i mindre grad dem som jobber godt med å forbedre seg, sier han.

– Noe annet som også fascinerte meg, var hvordan amerikanske anstalter blir vedlikeholdt. De bruker innsatte i mye større grad enn hva vi gjør i Norge, så de fleste anstaltene jeg har besøkt de siste årene, har fremstått som rene og svært godt ivaretatt. Jeg tror norske fengsler har en del å lære her, sier Forbregd.

Etterretningen gjør også at de kan være langt mer liberale med å la innsatte ha besøk eller ringe til familie og venner. Der innsatte i norske fengsler får inntil 20 telefonminutter i uken, har USA stort sett ingen tilsvarende begrensninger. I amerikanske fengsler har de tradisjonelt også besøksavdelinger med stor kapasitet, slik at de fleste innsatte kan ha besøk av familie og venner ganske mye oftere enn praksisen er i norske fengsler.

– Dette er et paradoks når forskning viser at ivaretakelse av nettverk betyr mye for om du lykkes med å bli lovlydig etter endt soningsforløp. Vi i norsk kriminalomsorg er forpliktet til å jobbe med dette, men vi begrenser det likevel systematisk med strenge regimer – noen vil si unødvendig strenge – rundt besøk og telefonering, sier Forbregd.

Det er stor enighet om at Amend-prosjektet er en svært interessant kilde til både eksterne impulser, intern refleksjon og nyttig informasjonsutveksling. Det gjelder når delegasjoner kommer fra USA til Norge, men vel så mye når reisevirksomheten går i motsatt retning.

– Vi kunne neppe ha sendt norske fengselsansatte på studiebesøk i USA i samme utstrekning uten finansieringen fra amerikanerne. Når de bærer alle kostnader forbundet med dette, er det naturligvis fordi de ønsker å lære av norsk og skandinavisk kriminalomsorg, men det gir også oss uttelling i form av mye nyttig kunnskap og mange spennende muligheter, sier Kim Ekhaugen, avdelingsdirektør internasjonal stab i Kriminalomsorgsdirektoratet.

Han understreker samtidig at dette er en ganske spesiell mulighet til å gjøre en grundig gjennomgang av detaljene i små og store prosjekter som den norske kriminalomsorgen har jobbet med, for å systematisere erfaringene fra disse slik at de kan presenteres for et utenforstående publikum.

– Vi lærer mye av å lære bort. Det er ingen tvil om at Norges deltagelse i Amend-prosjektet har hatt stor betydning for kriminalomsorgen også her hjemme, sier Ekhaugen.