Arbeid gir identitet

Designpris til masteroppgave om møbeldesig i fengsel

Morten Skjærpe Knarrum ville inn på et ukjent område da han skulle gjøre masteroppgaven sin i design. Valget falt på formgiving i fengsel. I 2011 vant han Anne Alnæs-prisen som deles ut av Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening.

Morten Skjærpe Knarrum hadde bestemt seg for å la masteroppgaven sin handle om møbelproduksjon i fengsel da han oppdaget at oldefaren hadde vært pådriver i å bygge tvangsarbeidshus på Jæren.

- Jeg visste ikke noe om dette, det var ganske morsomt å oppdage, ler han.
Bestefar hadde også vært aktiv på Åna, men som betjent. Han trodde på at arbeid var løsningen på mange ting. Inspirert av blant annet dette ble det til at jeg bygget min master på grunnfilosofien om at arbeid er identitetsskapende, og gir mening og innhold i livet.

Vik fengsel stoler

Inspirasjon fra Italia

Etter å ha lest en artikkel i Megafon om en rusavvenningsinstitusjon i Italia i byen San Patrignano, skjønte han for alvor at masteroppgaven var i ferd med å utkrystallisere seg.

- Her var filosofien at arbeid var veien til frihet. Det handlet om at det var mennesket man måtte ta tak i, at man måtte jobbe med seg selv og sitt selvbilde. Det å skulle lære et håndverk sto veldig sterkt, tanken om å produsere noe som samfunnet hadde nytte av. Slik kunne man føle at man var del i noe større. Institusjonen var som et lite samfunn og selvhjulpne med matproduksjon, sier Knarrum.

De drev også med vinproduksjon, en stor møbelproduksjon, samt at de hadde grafisk industri. Produktene selges i dag på det åpne markedet, både i Italia, Frankrike og Tyskland. Samtidig ses møblene på anerkjente designmesser. Men det viktigste er at sytti prosent av brukerne har blitt rusfrie etter endt opphold, og er i jobb etterpå.

- Mitt håp er at det en vakker dag kan eksistere et lignende tilbud i Norge, sier Knarrum.

Vik fengsel på innsattes premisser

Da han kom tilbake til Norge besøkte han flere norske fengsler, for å undersøke mulighetene for et samarbeid rettet mot møbeldesign og produksjon. Valget falt på Vik fengsel. Han tok initiativ til en workshop for å bli kjent med de innsatte og de ansatte, og for å finne ut av hvordan et slikt prosjekt i virkeligheten skulle blitt gjennomført.

- I workshopen kom vi frem til at en eventuell produksjon måtte foregå på de innsattes premisser, slik at de skulle få noe ut av det, forteller han. Vi måtte finne ut av når de innsatte skulle inn i prosessen; i begynnelsen eller lengre ut. Det er jo impulsive og kreative mennesker det er snakk om som krever tydelige føringer. Vi tok utgangspunkt i hva de hadde mest lyst til og hvilken situasjon de mente kunne være interessant å lage møbler til. Vi kom frem til måltidet. Stol og bord.

Vik fengsel koseptplakat

Eldre håndtverksteknikk

Knarrum sier at det tenkte at det viktige for en eventuell produksjon var å lage noe som kunne bli interessant for allmennheten, og ikke bare bli satt bort på et lager i et- fengsel med minimale distribusjonsmuligheter. -Dermed måtte vi diskutere oss frem til hvordan et slikt prosjekt skulle markedsføres, og vi tenkte oss Melandsprosjektet. Det er et selvbyggerprosjekt for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Ideen var at hvis møblene skulle komme i produksjon skulle domfelte ha mulighet til å kjøpe designmøbler til selvkost til egen bolig. Samtidig som møblene skulle bli forsøkt solgt i designbutikker på et åpent kommersielt marked.

- Under workshopen kom det frem at de innsatte likte å forme i treverk, og at de ønsket å få kjennskap til forskjellige teknikker. Valget falt på ”Grad teknikk”, en eldre håndverksteknikk som har måttet vike for mer maskinell, lettvintere og billigere produksjonsmåter. Man bruker ikke skruer eller mutre, men har en teknikk for å låse treverket.

- Vi kalte sluttproduktet for Samanlåst, sier Knarrum. På et vis har han forlenget og utviklet dine forferdres filosofi.

- De var begge opptatt av at arbeid var løsningen på mye. Og der er jeg også, smiler han, har du ikke et meningsfylt arbeid føler du deg unyttig og oversett.

Teksten er skrevet av Annette Mattson